En gjennomgang fortjener bedre enn å være en korridor
Plassen er knapp i et landsbyhus i Grasse. Volumene strekker seg oppover heller enn utover, og bevegelsen gjennom huset tar som regel form av en smal gang som munner ut i en steintrapp. I mange år ble disse flatene behandlet som serviceareal, malt hvite og latt stå tomme. Resultatet merkes med en gang. Man går fort gjennom, ingen blir værende, og huset leses som en rekke frakoblede rom.
Vi foretrekker å behandle dem som egne rom, med eget lys, egne materialer og egen rytme. En gjennomtenkt gang bremser deg ikke, den myker opp måten du beveger deg på. Den varsler det som kommer og binder rommene sammen i stedet for å skille dem. Det er også den rimeligste delen av huset å endre, fordi flaten er liten og hvert valg synes.
Lyset er det første materialet
Mange gamle ganger har én åpning, noen ganger ingen. I Grasse kommer lyset som regel inn gjennom et høyt og smalt vindu ytterst, og det skifter mye i løpet av dagen. Vi ser alltid på hva som skjer mellom ni om morgenen og sen ettermiddag før vi bestemmer noe.
Der dagslyset mangler erstatter vi det med flere lave lyskilder heller enn én taklampe. En vegglampe i halv høyde, en liten lampe på et konsollbord, et mykt lys øverst i trappen. Tre varme punkter slår én takarmatur som flater ut all tekstur. Pærer rundt 2700 kelvin holder kalkpuss og terrakotta varme. Går man kaldere enn det, vender kalken mot grått og flisene mister gløden.
Et godt plassert speil gjør liknende arbeid. Rett mot et vindu eller lett vinklet kaster det lyset mot den bortre enden og dobler den opplevde dybden.
Materialer som tar opp lyd og kulde
En naken passasje gir ekko. Harde gulv, glatte vegger og fravær av tekstil gjør hvert skritt til en klang. Det er en av grunnene til at disse flatene føles ugjestmilde, lenge før noen tar opp et spørsmål om smak.
Derfor arbeider vi i lag. På gulvet holder gammel terrakotta, slitte tomettes og lokal stein seg kjølige om sommeren og varmes langsomt gjennom høsten. På veggene gir kalkpuss eller kalkmaling en lett ujevn flate som fanger lys og bryter etterklangen. Lin, ull og sjøgress gjør resten. En lingardin foran en dør du sjelden bruker, en flatvevd ullløper, en kurv i naturfiber under konsollbordet. Hver del myker opp akustikken like mye som stemningen.
Når sesongen snur legger vi gjerne til et ullpledd over en benk eller et par puter i bomullsfløyel. Det er reversible grep som følger kalenderen uten å endre noe under overflaten.
