Entreen i et landsbyhus i Biot: første inntrykk, materialer og lys

Gulvet: gamle teglfliser, terrakotta og en løper

De sekskantede teglflisene er sjelen i gulvene her. Når de fortsatt finnes under et nyere belegg, råder vi alltid til å hente dem frem igjen og mette dem med linolje i stedet for å lakkere dem. De beholder sin dempede rosa, de får patina, de svelger skrittene.

Når de er borte, er en håndlaget terrakotta i gammelt format det sanneste svaret. Den eldes godt og binder entreen sammen med de andre rommene uten brudd.

Oppå legger vi en løper i ubleket ull eller flatvevd bomull, med et olivenfarget bånd eller en enkel stripe, som trekker blikket mot husets indre. Vi velger den lang og smal, lagt noen centimeter fra gulvlisten, aldri presset mot veggen.

Konsollbordet, speilet og de tre gjenstandene som holder

En entré trenger en flate å legge fra seg ting på og et sted å se seg selv. Det er alt.

Konsollbordet velges smalt, i eik eller eldet alm, tretti til førti centimeter dypt så det ikke spiser av passasjen. Én skuff holder. Modeller med hel plate er roligere enn de med lav hylle, som inviterer til rot.

Speilet lenes heller enn å henges, når takhøyden tillater det. En buet form, en ramme i bleket tre eller patinert gips, en raus størrelse. Et stort speil i en liten entré fungerer alltid bedre enn et lite.

På konsollbordet, tre gjenstander. En hånddreid keramikkskål til nøklene, en lav vase med en olivenkvist eller noen tørre strå, en liten lampe. Vi motstår alt annet. Entreer dør av opphopning, aldri av tilbakeholdenhet.

Diskret oppbevaring for en entré som forblir rolig

Rotet i en entré er alltid det samme, sko, vesker, post. Vi løser det med tre enkle svar.

En stor flettet sivkurv på gulvet svelger badevesker og markedskurver. En lav benk i ubehandlet tre med en linpute gir et sted å sitte når man tar på skoene og skjuler en kasse under seg. En rad dreide treknagger, én eneste linje, satt høyt nok til at frakkene ikke stryker mot ansiktene.

Der plassen tillater det, forsvinner et grunt skap med spiledører malt i veggens farge helt. En ryddig entré er ikke en entré med mye oppbevaring. Det er en entré der hver ting har en selvsagt plass.

Trappen, og det som kommer etterpå

I de fleste landsbyhus i Biot begynner trappen i entreen. Mange ser på det som et problem. Vi ser på det som det beste i rommet.

En trapp i stein eller fliser med et enkelt smijernsrekkverk trekker blikket oppover og gir det lille rommet en annen dimensjon. Vi holder de tre første trinnene helt frie, ingen kurv, ingen plante, ingen sko. Nettopp den tomheten gjør at trappen leses som arkitektur i stedet for som en hindring.

Veggen langs trappen tåler høyst én ting. En innrammet tegning hengt lavt, i øyehøyde for den som går opp, eller ingenting i det hele tatt. Rader av små bilder som klatrer på skrå gjør en smal entré urolig og korter den ned.

Under trappen, om det finnes en trekant med død plass, lukker vi den med en grunn dør i veggens farge, eller vi lar den stå åpen og skyver inn en benk. Begge deler virker. Det som ikke virker, er en hylle full av ting man ser på hver gang man kommer hjem.

Sommerens materialer: lin, siv, ubehandlet tre, keramikk

Sommeren forandrer en entré mer enn man tror. Det nakne gulvet blir behagelig. Tekstilene letner. Vi bytter vinterens tykke teppe mot en flatvev, ullputen mot vasket lin, lampen med mørk skjerm mot en i papir eller pergament.

Naturfibrene gjør resten. En sivkurv, en stråhatt på en knagg, et brett i olivenved. Keramikken fra Biot, med sine myke glasurer og fyldige former, finner her sin sanneste plass. Ett eneste godt valgt stykke forteller hvor huset kommer fra.

Duftene teller også. En bunt tørket lavendel, et bivokslys, gårdsdøren latt stå på gløtt om morgenen. Det er detaljer som aldri blir gode på bilde, og som likevel gjør hele forskjellen når man kommer hjem.

Slik arbeider vi med en entré

Vi begynner alltid med å tømme. Rommet nakent, målt opp, fotografert på tre tidspunkter i løpet av dagen. Så ser vi hvor lyset faller, og vi plasserer speilet. Så konsollbordet, så gulvet, så oppbevaringen. Gjenstandene kommer sist, ofte samme dag som installasjonen, og ofte i mindre antall enn planlagt.

Emicasa Atelier er et dekorasjonsstudio. Vi velger materialer, toner, møbler og gjenstander, og vi setter dem sammen slik at huset ligner dem som bor i det. En vellykket entré trekker ikke oppmerksomhet til seg. Den gjør bare at man får lyst til å tre inn.

Hvis du forbereder et hus i Biot eller i nabolandsbyene, skriv til oss. Vi er svært glad i disse første rommene som alle glemmer.