Et rom bygget rundt bordet

I Châteauneuf-Grasse beholder husene ofte en ekte spisestue, noen ganger åpen mot kjøkkenet, noen ganger litt for seg selv. Uansett størrelse ser vi den først og fremst som et sted å samles. Et bord, noen stoler og litt lys er ikke nok til å skape et rom der man vil bli. Det som betyr noe, er bevegelsen rundt bordet, den rette avstanden mellom setene og veggen, plassen til å sette ned et fat, skjenke et glass og reise seg uten å forstyrre naboen.

Vi begynner alltid med å se hvordan familien lever. Hvor mange ved bordet en hverdagskveld, hvor mange en søndag på ettersommeren når vennene blir lenge. En sosial spisestue tegnes rundt de tallene, ikke rundt en idealplan. Vi foretrekker et litt større bord og færre møbler rundt, framfor et trangt rom der alle trekker inn skuldrene. Tom flate har en verdi, den lar måltidene puste.

Orienteringen spiller også inn. På ettersommeren går sola ned tidligere og lyset kommer inn på skrå. Vi plasserer gjerne bordet nær et vestvendt vindu, for å nyte det gyllne lyset ved middagstid. Når rommet er mørkere, arbeider vi med lyse flater og godt plasserte speil for å bære dagslyset så lenge som mulig.

Materialene som varmer ettersommeren

Den skiftende årstiden krever materialer man har lyst til å ta på. Massivt tre først, med sin synlige åring og en patina som legger seg over tid. Et bord i eik, valnøtt eller alm gir rommet umiddelbar varme. Vi elsker litt uregelmessige plater, myke kanter, oljede snarere enn lakkerte overflater, fordi de lar materialet leve og eldes vakkert.

Stein finner også sin plass, på en serveringsflate eller en konsoll. Travertin, med sine små hulrom og sin beige-rosa tone, varmer kveldslyset. Terrakotta er tilbake med kraft, på et gulv av gamle sekskantede fliser eller på krukker midt på bordet. Disse porøse, matte materialene suger til seg lyset i stedet for å kaste det hardt tilbake, noe som mykner hele rommet.

Vi legger ofte til naturfibre for å bryte hardheten i harde flater. Et jutepteppe under bordet, en kurv i vidje til brødet, seter i flettet halm. Disse materialene gir struktur og en håndverksmessig tone som passer ånden i landsbyene i Grasse-innlandet. Ikke noe for glatt, ikke noe for perfekt, bare ærlige materialer som forteller om sin tilvirkning.

Mykt lys for måltider som varer

Lyset skaper måltidet. En spisestue som er for lys blir kald, en som er for mørk tretter øyet. Vi søker balanse, med flere kilder vi kan justere utover kvelden. En pendel over bordet gir det sentrale punktet, forutsatt at den henger i riktig høyde, lavt nok til å skape intimitet, høyt nok til ikke å plage noen. Vi henger den vanligvis omkring sytti centimeter over plata.