Nar sommeren legger seg over Valbonne, blir badet et lite rom a trekke seg tilbake til. Vi liker a finne litt svalhet der i grålysningen og i skumringen, nar steinen fremdeles baerer nattens mykhet. Hos Emicasa ser vi dette rommet som et rolig sted, vendt mot naturmaterialer og sorens lys. Slik setter vi sammen et provensalsk bad som puster, sesong etter sesong.
Naturstein, et materiale som holder svalt
Travertin og kalkstein er tilbake i prosjektene vare i ar. Den matte, lett teksturerte overflaten holder seg sval under handen, selv pa det varmeste i juli. Vi legger dem pa gulvet, pa en servantplate eller som en liten forheng bak vasken. Lokal stein, varmt beige eller gra, samspiller godt med de gamle terrakottaflisene som fortsatt finnes i husene i Valbonne.
Vi foretrekker en slipt, matt overflate fremfor en polert. Den fanger mindre lys, eldes vakkert og skjuler hverdagens sma merker. Stein som er for blank, troetter oyet og blir glatt under vate fotter. Slipt forblir den stille og trygg. Lagt i store format, med tynne og svaert diskrete fuger, gir den rommet et fredelig, nesten monolittisk preg der materialet far tale for seg selv.
Kalkpuss og tadelakt
Pa veggene liker vi kalkpuss og tadelakt. Disse mineralske overflatene lar rommet puste og tåler fukten i et vatrom godt. Den myke relieffet fanger lyset pa en levende mate gjennom dagen, fra morgenens bla til kveldens rav. En sandet tadelakt rundt dusjen skaper en nesten sammenhengende flate, uten tydelige fuger, behagelig a leve med og lett a rengjore.
Tonene velges blant sand, lys jord og varme grator. Vi anbefaler a holde en vegg litt morkere, bak badekaret eller servanten, og la de andre vaere lysere, slik at lyset beveger seg uten hindring. Kalken gir ogsa en naturlig regulering av fukten, noe som betyr mye i et vatrom som brukes hver morgen av hele familien.
En myk, mineralsk palett

Fargene i et provensalsk sommerbad holder seg naer naturen. Vi tar ofte utgangspunkt i en bunn i krem eller lin, varmet av innslag av terrakotta, oker og olivengronn. Disse tonene minner om asene rundt Valbonne og hagene sist i juni, nar lavendelen sa vidt begynner a fa farge. Rent hvitt bruker vi sparsomt.
Det skjaerer for skarpt mot stein og kalk, og det gjor lyset hardt. En brukket hvit, litt grabeige, fungerer bedre og myker opp helheten. For fargeaksenter holder vi oss dempet: et safranhandkle, en olivengronn sape, en plante pa kanten er nok til a live opp rommet uten a fylle det. Enkelheten forblir var rode trad.




